En eventyrlig tentamen

Norsk hovedmål, heldagsprøve
Oppgave 3, eventyr.

Piken på eventyr

et var en gang et kongerike. Kongeriket var stort og vis du gikk langt nok in i det ville du før eller senere komme til en skog. Størrelsen på denne skogen var det ingen som var enige om. Noen mente den forandret seg fra år til år mens andre mente det ikke var en skog men flere skoger som stod nært hverandre. Men alle var enige i at den var stor. Nå vis du hadde fulgt den krokete veien i fra plassen med folkene som var uenige over skogen ville du kommet til en kort og bred stein bro. Under broen fosset elven med samme raseri som en flokk med løpske hjort. Men på andre siden av broen fortsatte stien in over i den mørke skogen. Nå hadde du kanskje blitt passert av rad på rad av men med våpen som marsjerte ut av skogen og over elven. Hadde du fortsatt fulgt deres fotspor hadde du kommet til en stor borg med fryktinnytende vegger og tre store spir. Nå hadde du ikke kommet lengre for den enorme porten var boltet og låst. Men kanskje akkurat da ville du følt deg overvåket av små øyne som fulgte vært skritt med stor interesse i det du begynte på tilbake turen.

Men den vesle piken med gyllent hår som strakte ned til skuldrene og krystall blå øyne som stirret ut i natten var opptatt med å se etter følget som hadde forlat borgen for å gå mot stormen i nord. Derimot hadde hun kastet et blikk ned mot porten ville hun kanskje sett den mørke skikkelsen som håpet fra skygge til skygge nærmere og nærmere porten. Piken vandret tilbake fra det kalde vinduet og forsto ikke hvorfor hun måtte være nesten alene i den mørke borgen mens alle andre fikk dra ut å ri. Piken var lei seg for hun ikke fikk være med og til dels sur over at hun ikke fikk være med når hun sa hun skulle det. Hun gikk over til den tunge eike døren og kjente på kilen. Den skled opp med et lavt knirk. Hun studerte den mørke korridoren en stund og lyttet etter lyder før hun startet ferden. Hun var godt kjent i korridorene og selv med det sparsomme lyset fant hun frem til trappen. Trappen gikk i en lang spiral nedover og nedover ned i mørket. Men piken gikk seg ikke vil for det var bare en vei nedover og selv i mørket kunne hun følge stegene. Porten var lukket og låst, en vakt stod og halv sov. Porten var for stor til å åpnes av henne men det fantes andre veier.

Utenfor åpnet det seg en mindre dør, den så ut som flere steinblokker og var nesten usynelig, selv om døren var liten hadde piken ingen problem med å gå gjennom den. Nå endelig utenfor borgen skulle hun finne igjen de som hadde dratt. Med stor pågangsmot fulgte hun veien innover i skogen.

I begynnelsen var det lett men snart begynte den mørke skogen som presset på fra begge sider å se veldig skummel ut. Nå begynte hun å huske historiene om troll og hekser. Hun syntes hun hørte noe som løp, hun bestemte seg for å gjemme seg slik at hun kunne være sikker på at det ikke var et troll som kom. Hun gikk til kanten av stien og gjemte seg bak en busk. Rett over henne kom plutselig den milde huet fra en ugle, før den var ferdig hadde allerede piken flyktet in i skogen av redsel.

Etter en liten stund stoppet hun og forsøkte å finne veien tilbake til veien, men alt hun fant var dypere in i skogen. En hånd la seg forsiktig over munnen hennes og hun skrek lydløst. ”rolig rolig” beroliget personen som hadde tatt henne og hun slappet litt av, det var ikke et troll. Mannen var kled i en glinsende vest av metall ringer og et stort sverd hang i beltet hans. Da hun var rolig ble hun spurt om hva hun gjorde her, hun fortalte ham hele historien om hvordan hun hadde sneket seg ut av borgen, blitt jaget av troll og gått seg vil i skogen. Mannen presenterte seg som den sterkeste av de sterkeste, den modigste av de modigste, dragedreperen, den fryktløse, den smarteste og den absolutt mest utrolig kjekke helten i den dødelige verdenen. Og han lovet henne at han skulle føre henne trykt hjem igjen om det så måtte koste ham livet. Helten gikk sakte gjennom skogen og passet på at tempoet aldri ble for høyt for piken. De var ikke kommet langt før de hørte lyden av løpende føtter, troll utbrøt hun og helten var ikke sen med å gjemme henne attmed en stein før han med et smil sa at han kom tilbake snart. Helten la seg i et bakkhold og ventet på trollene. Piken hørte dempende lyder og utsagn og knitringen i metall før det ble stille og helten dukket opp. Ferden fortsatte og helten forsikrete henne om at han viste nøyaktig hvor de var. Piken var nå så sliten å trett at hun ikke kunne gå noen lengre og helten besluttet at de skulle slå leir. Helten spurte piken om hun ville høre et eventyr, hun nikket sakte.








Det var en gang i et kongerike lang borte. Som så mange andre kongeriker hadde det en konge og en dronning, kongen var gammel og det var ikke lenge før han døde. Nå styrte dronningen landet. De hadde bare et barn, en prins. Men dronningen fant trøst hos en Baron og de fikk en uekte datter sammen. Det var noen som ikke var enige i alt kongeriket gjorde og de ville bli et kongerike selv. Krig brøt ut og baronen som fryktet for datterens liv i turbulente maktkrangeler tok henne med seg og forlott kongeriket. Under krigen falt prinsen i strid og det fantes ikke lenger noen i arverekefølgen og dronningen bestemte at det var best at hun overtokk datteren hun hadde fått med baronen for å sikre at kongeriket ikke skulle brytes opp av indre Stridinger når hun var borte. Derfor sendte hun sin beste man for å skaffe barnet tilbake.







iken stirret tomt på helten en liten stund før hun spurte om hun kunne få høre et med drager.

Det klarnet over horisonten da helten vekket piken som fredelig lo og sov på noen løv. De fortsatte turen. Nå i dagslys så ikke skogen like skummel ut, den så nesten fredfull og lystig ut. Helten fortsatte framover, nå og da hørte de lyden av andre skikkelser i skogen selv om de aldri så noen. Helten var nøye på at de holdt seg uten for syne og alltid lå lavt i terrenget. De kom from til en lystning og i tre grensen sto en praktfull hest, det var en av de største hestene hun noen gang hadde sett. Helten løftet henne forsiktig opp på den før han selv klatret opp, nesten som om hesten leste tankene til helten begynte den å gå framover. Hesten bøyde in på skogsveien og sto rolig mens helten passet på at ingen andre var i nærheten. Nå kunne de høre det lave bruset av elven. Piken prøvde å forklare helten at hun ikke hadde krysset noen elv på vei in i skogen men heltene hørte ikke etter og hun var selv desorientert og var sikker på at han viste best. Det kom noen andre menn ned veien mot hesten, de kom opp langs den og piken skulle til å si noe til dem men før hun fikk tid sparket helten dem slik at de felt til bakken. Nå skjøt hesten fram mens det kom rop fra en plass lengre bak. Snart var det andre hester som fulgte etter helten. Piken klamret seg fast så best hun kunne. Broen kom innenfor synsvidde, flere folk sto foran den men helten gjorde ingen tegn til å stoppe. Hesten for forbi uten å bli hindret og snart var den over. Lykken til helten så ut til å snu da en linje menn men lanser plassert på den andre siden av veien tvang hesten til å stoppe.

Helten steg av og trakk sverdet sitt, men det var begrensninger til hva selv en helt kunne takle og snart fant han seg omringer av lanser på alle sider, det var ikke sverdet hans mye til nytte mot. Piken gikk eller mer datt av hesten og så seg rundt, hun forstod ikke helt hva det var som foregikk og så seg forvirret omkring. Den kom rop fra en plass inne i rekkene og en skikkelse så massiv at selv helten så liten ut i sammenligning ja selv hesten så lite ut. Hun løp til ham in i utstrekte hender.

Ikke lenge etterpå lå hun igjen i sengen sin i rommet i den mørke borgen omkranset av murer og store skoger. Lykkelig uvitende om stormer i nord og politisk renkespill. Totalt utslitt lå hun nå og drømte om eventyr ute i de mørke skogene blant troll og den modige helten som trosset alle farer for å bringe henne trykt hjem til faren sin.

Slutt.


Magnus lein-killi

Monster i dypet

Norsk oppgave, samme oppgave som jeg gjorde på norsk tentamen.


Monster I dypet

Klikk

Klikk hjel—klikk stabilisator---klikk skadet, mister driv---klikk truffet av Manta sparrkkk tåke… sender koordinater—klikk


Andsoled, t65 lokal tid.

tjerner blinket sakte i horisonten, små korn mot et teppe av svart. Millioner av lysår borte nådde lyset frem bare som et minne av lys og varme som forlengs var borte. Et lite blått lys dukket opp, først så lite at det sparsomme lyset fra stjernene utskinte det, men snart vokste det. Det ble større, og større helt til bare det kunne ses og alle stjerner var som visket ut fra himmelen. Like brått som det dukket opp forsvant det, i dets plass var det langsomme og beroligende lyset fra de doble elektromagnetisk motorene som drev skipet framover.

Skipets front så ut som en halvsirkel med bøyen vent framover, på baksiden fortsatte skipet med en avlang sylinder som ende med to motorer montert nært hverandre på enden, fra sylinderen strakte det seg to vinge lignende former i en halvmåne tilbake mot den halvsirkel formete fronten. Uten referanse punkter så skipet ut til å henge urørlig i tomrommet. I virkeligheten beveget skipet seg nesten ufatelig fort i det friksjons løse rommet. Det var ikke bare skipet som fylte tomrommet, det var noe annet, noe stort.

Skipet nærmet seg Andsoled gass hoppen, en ufatelig stor gas sky, den strakte seg over størrelser som hele sol systemer men allikevel ble det smått i forhold til det uendelige mørke tomrommet, en liten oase i mørket. Utenfor var det ugjestmilt men tåken skapte en svak trykk, her var det masse og forunderligs av alt: her var det liv. Skipet stoppet, det hang urørlig noen kilometer over havet av gass. Det strakte seg som en massiv vegg i alle rettinger så lang som det var mulig å se. Det var noe annet som hang over skyen og stirret ned, Ved første øye kast så det ut som asteroider, men med nærmere inspeksjon kom det fram at formen deres var for perfekt, de var oval og grå som stein. Fra den ene kanten strakte det seg mange tykke og lange kabel lignende tentakler, de reiste seg nesten dovent ut i fra gass skyen med hva en uheldig bytte som var kommet i deres vei og opp til kroppen hvor de langsom forsvant in blant mylderet av tentakler, tentakelen gled langsom ned igjen mot gassen på jakt etter nytt bytte.

Motorene våknet til liv og skipet skøyt ned mot skyen, det forsvant in uten å etterlate seg noe spor. Den råde tåken gjorde sikten uklar, selv de avanserte sensorene ble blokkert av de alltid skiftene energiene. Her begynte liv som plankton og utviklet seg gradvis, noe spiste plankton, mens noe jaktet på de som spiste plankton, her var det et utrolig mangfold av skapninger. Veldig farlig, men en populær jaktgrunn, her hadde utalige skip forsvunnet uten spor men det var alltids flere som jaktet på spenning. Motorene tiltrakk seg mange små mark lignende ting med sugekopp munn som klistret seg til skroget, vis de ble latt være ville syren de produserte lage hull i skroget, elektrisitet ble ledet ut til skroget i rytmiske bølger som drepte alt som klistret seg til det. Skipet for fram, fulgt av spøkelses lignende skygger som glide gjennom skyene synelige et øyeblikk før de igjen forsvant i tåken. Snart kom skipet fram til målet, en annet skip hang urørlig, ingen lys eller tegn til live. Skipet kuttet motorene for å ikke til trekke seg noe større. Flere signaler ble sent uten å mota noe svar, skipet roterte langsom rundt og tilsynet kom et stort gapende hull i skroget. Noe beveget seg der inne, ut i fra hullet strakte det seg en lang rødt orm. Den hadde en stor munn med flere rader av lange skarpe tenner, øynene var gule og stirret intenst framfor seg, langs kroppen som langsomt gled ut i fra vraket var den en kam med skarpe pigger som gikk fra hodet og ned hele kroppen. Ut i fra små hull på flere steder kom den en jevn strøm av gass som langsom drev den fremover. Skipet snudde rundt og forsvant samme vei det var kommet, ormen derimot var forbausende rask og fulgte etter. Skipet økte farten men allikevel var det ikke nok, den tok langsomt innpå. Akkurat i det de skarpe tenne skulle til å gripe tak i bakkdelen av skipet løste den ut en strøm av partikler som traff ormen i fjeset. Ormen stoppet og trakk seg sammen med en krampe trekning før den satte fart ut i tåken og forsvant.

Skipet dro nå alene gjennom tåken uten tegn til flere jegere, turen hadde vært totalt mislykket men skipperen så nå fram til å komme hjem. Skipet nærmet seg slutten på skyen, men merket ikke at en skygge fulgte etter. Tåken fulgte skipet et lite stykke for det ga slipp og skipet igjen befant seg i det mørke rommet. Men bak begynte tåken å gå vill, den kastet på seg å beveget seg utover opp mot skipet som om den angret på å ha latt det unnslippe, ut strakte det seg en enorm skikkelse. Det var ufatelig at noe så stort kunne eksistere her ute, den var veldig flat i forhold til bredden og var formet som en trekant men avrundete kanter. Den hadde en enorm munn på den bredeste delen som nå kom farende ut i fra skyen. Ut i fra bakdelen var det tre lange flate utvekster som strakte seg fra tuppen og in i tåken. Skapningen så ut til å gli sakte oppover og slukte snart hele skipet før det langsom bøyde av og gled ned mot tåken igjen, snart forsvant den in og ble til en skygge og bare de tre utvekstene som langsomt spinnet rundt hverandre og lagte framdrift var synelige. De gled langsom etter og snart var det ikke noe spor igjen av kolosen og bare de sakte blinkende stjernene kunne fortelle om hendelsene som hadde tatt plass.

Slutt

Science-fiction novelle av Magnus lein-killi