Excessum

Her er en film jeg var med å lage i media klassen min. Joakim og Jonas skrev manuset(var selv på glatkjøring), de ble raskt ferdige med manus og storybord. Vi ble ferdig med filmingen i løpet av en dag, og det meste av redigeringen en annen dag. Filmen har en dyster tone og viser en person med lite tid igjen som funderer dypt(eller ihverfall gi intrykk av dypdeXD ) på aspekter med livet.
Filmen er kalt for Excessum, det er latinsk og betyr Død(I følge et oversettelses program) og passer ganske bra med temaet i filmen.

Norsk hovedmål tentamen

Norsk hovedmål tentamen.
Oppgaven var å tolke retoriken ved talen til Høvding Seathle og komentere på hvordan hans framtidsvisjoner stemmer med vår tid.

For informasjon om høvding Seathle kan du se her og talen kan du finne her.

Høvding Seathle

Innhentet av fortiden

1854 eller 1855 hold Høvding Seathl en tale for daværende amerikanske president Franklin Pierce. Talen ble hold i forbindelse med et tilbud fra Franklin(Amerika) om å kjøpe jord fra Indianer stammen. Indianerne og Europeerne kom fra helt forsjelige samfunn med forsjelige ideologier og hadde dermed forsjelig oppfattning av hvordan landet og natur resursene skulle forvaltes. Det er ikke å komme bort i fra at Europeerne hadde mer avansert teknologi, det var nødvendig for at møtet mellom sivilisasjonene kunne forekomme. Man krysser ikke bare Atlanterhavet i store mengder uten å ha kommet til et vis nivå innen for skipsfart. Etter hvert som kolonialiseringen var kommet i gang ble det selvsagt mer og mer problemer mellom de to folkegruppene ettersom at det ble flere europeere og byer og jernbaner ble bygget ut. Med avanserte våpen hadde Europeerne en fordel og Indianerne ble presset tilbake. Etter hvert ble Europeerne til Amerikanere og Indianerne ble stadig mer fortrengt fra sitt område.

Høvding Seathl startet sin tale med ”Nei, vi er ikke av samme slekt. Våre barn leker ikke sammen, og våre gamle forteller ikke de samme historier” (Høvding Seathl 1854 eller 55) Her brukes det litt av hvert. Dette er et logisk argument altså logos, han forteller at de ikke er fra det samme folket og derfor ikke er like. Men selv om det er hva han sier så spiller han også på følelse altså patos, de har begge barn som leker, gamle som forteller historier og de tilhører en stor slekt og de har derfor noe tilfelles selv om de er ulike. De moderne presidentene ville nok kjenne seg igjen i dette, de henviser ofte til familie i sinne taler, det er en sak som frambringer sterke følelser i dagens Amerikanere og de i de gamle dagene brydde seg nok sikkert også om sinne familier. Samtidig styrker han sin troverdighet for hva han sier videre med dette, han bruker etos. Han minner på at de er forsjelige og har forsjelige ideologier og at Presidenten dermed ikke må tolke hva han sier basert på sitt egent folk men som en fra en annen kultur.

Han går videre med litt etos hvor han forteller at de skal overveie tilbudet om å kjøpe landet men at det ikke blir lett, dette er ikke så mye et argument som informasjon og gir ham troverdighet med å fortelle at de tar tilbudet alvorlig. Han begrunner hvorfor det blir vanskelig med logos når han sier at landet er hellig og legger grunnlaget for den videre argumentasjonen. Samtidig er det patos her ”de hvite” har også sinne hellig dommer og kan med det forstå hvorfor det er viktig for dem med å sammenligne med sinne egne helligdommer. Han forteller nå i den etterfølgende delen av talen hvordan de bør bruke landet. Logos han bruker her at vis de skal selge landet må Amerikanerne huske at jorden er hellig og at de må lære sinne barn at den er hellig. Logos i at det er et krav for at salget skal gjennomføres. Men begrunnelsen videre er mer basert på patos en logos, Høvdingen bruker mye symbolikk slik som ”enhver gåtefull gjenspeiling i blanke vannflater forteller om begivenheter og erindringer i mitt folks liv. Vannets brus er min fars og mine forfedres stemmet” Det kan godt hende at mye av symbolikken går tapt for målgruppen, Amerikaneren Franklin Pierce. Selv om det tydeligvis inneholder mye patos, det snakker om sinne forfedre noe som sikker vekker mye følelser oss Indianerne. Det betyr selvsagt ikke at Amerikanerne ikke bryr seg om det, men de har neppe det samme synet på samholdet mellom forferdene og landet de bor i. ”Elvene er våre brødre, de slukker vår tørst, de gir føde til våre barn” dette er et godt logos argument for hvor viktig miljøet et for livet og at de må aktes og tas vare på, innpakningen bruker mye patos med igjen henvisning til familie(barn) og egen velvære.

I den siste delen av talen tar høvdingen for seg hvordan han synes ”De hvite” bruker jorden i motsetning til tidligere når han snakket om hvordan han mente den burde behandles. Han bruker litt patos når han snakker om at deres forfedres aske er hellig, og deres hvileplass er innvidd grunn. Og videre når han sier at han vet at den hvite mann ikke forstår våre deres skikker men her ligger det også etos med at han forstår at de har andre skikker og er forsjelige. Han forteller hvordan den hvite mann bruker jorden med ord som ”Jorden er ikke hans bror, men hans fiende, og når han pint den ut drar han videre” ”Han er en fremmed som kommer om natten og røver fra landet alt han trenger” ”Han røver jord fra sinne barn” og den dystre konklusjonen ”Hans grådighet vil en dag oppsluke jorden og etterlate kun et ørken”.

Mye patos her, formuleringene er bevist brukt for å frambringe en spesiell følelse som ofte er effektiv, samvittigheten, dårlig samvittighet. Dette er også en begrunnelse for den tidligere delen av talen og det er flere logiske argumenter til hva som vil skje med landet vis det ikke blir behandlet på rett måte, noe som er et sterkt argument.

Det er gått rundt 150 år siden Høvding Seathl holdt sin tale for Franklin Pierce og vi har en interessant mulighet, vi som lever i framtiden kan studere tankene til Seathls om framtiden ved å studere vår egen tidsperiode. Det har vært enn stor fokus på miljø og klima de siste årene. Fra den industrielle revolusjonen har vi hatt en stadig økende industri og større deler av verden har startet opp. Men industrien har en mørk bakside, det blir også en stadig økende forutrensing og mer råvarer trenges for å holde det i gang. Høvding Seathl kommenterte at

”Det ene stykke land er for ham likt det andre. For han er en fremmed som kommer om natten og røver fra landet alt han trenger. Jorden er ikke hans bror, men hans fiende, og når han har pint den ut drar han videre. Han etterlater seg sine fedres graver, men det tynger ikke hans samvittighet.”

Høvding Seathl har sikkert oppservert nybyggerne og kommet til disse sluttingene, for hans beskrivelse passer ganske bra selv til vårt samfunn. Vi tar det vi trenger og gjør det vi kan for å tjene penger. Vi holder på å miste mange av de store skogene som er i gjenn på grunn av overhugst. Mange dyrearter har blitt utryddet som følge av det og over jaging. Høvding Seathl og indianernes filosofi var veldig forut får sin tid, nå vet vi mer om kloden om miljøet og det er kanskje først nå vi kan starte og virkelig sette pris på ordene hans deres mening. Det høvdingen snakket mye om er det vi nå kaller for bærekraftig utvikling, det er begrenset hvor mye belastning en art eller miljøet tåler før det ikke kan fornye seg selv, det knekker sammen. For eksempel vis vi hugger for mye skog for fort vil den ikke få tid til å vokse nye trær og skogen vil bli utslettet. ”Elvene er våre brødre, de slukker vår tørst, de gir føde til være barn” dette er en lære setning det kan virke som har blitt glemt, elver brukes ofte til å dumpe søppel og kloakk, dermed kan man ikke bruke dem til å drikke fra og livet i dem dør. Et eksempel er den kjente elven som renner gjennom London, for noen år siden var den utrolig forurenset. Men med regulering og opprenskning har den blitt renere.

”Han røver fra sinne barn” dette er viktig, veldig viktig, indianerne skjønte godt hvorfor. Hva er det vi røver? Vi røver selve landet, vi tar livs grunnlag bort i fra våre barn, neste generasjon. Når alle skoger og dyr blir borte og verden begynner å bli utørket er det ikke vi som må leve med det, det er være barn. På lang sikt kan vi utrydde oss selv som art. Indianerne tenkte kanskje på litt mindre målestokk en det, men de viste at vis de ikke tok vare på landet og dyrene rundet ville ikke framtidige generasjoner kunne leve der.

”Hans grådighet vil en dag oppluske jorden og etterlate kun en ørken” Okay kanskje de tenkte i så stor målestokk, denne setningen er nesten litt skummel, spesielt siden den kommer fra 1854… eller 1855. Dette er den store frykten vi har nå for hva som kan skje med klimaet vårt, vi studier vet vi at det er en stadig økende temperatur som i mange deler av verden fører til at ørkenen sprer seg utover. Grådigheten til folk flest og de store bedriftene blir ofte sett på som en av grunnene til at problemet er vanskelig å løse. Selv om tegnene er klare er det mange som ikke vil gjøre noe på grunn av profitt og fortjeneste. Tilslutt vil vi kanskje ha oppslukt jorden, ingen flere mineraler, trær, olje eller andre råvarer å hente og verden vil langsomt bli en ørken unner den stadig økende temperaturen. Og dette ble vi advart om av en Indianer i 1854 eller 1855.

Dette er ganske dystre framtidsutsikter, kanskje det ikke blir så ille. Det er mange som jobber for miljøet og den økende kunnskapen og fokuset bidrar sterk til at flere hjelper til. Kanskje de ”usiviliserte” indianerne faktisk lo litt foran i forståelse om verden vi bor i, eller kanskje de så situasjonen fra et annet perspektiv. Uansett så er Høvding Seathls tanker skremmende nært de tendenser vi har sett de siste årene. Kanskje vi må følge Høvdingens ord og ta vare på landet vi bor og redde verden.

Men jorden har overlevd katastrofer og masseutryddelser verre en dette opp igjennom tiden med hjelp fra for eksempel kometer. Så verden kommer sikkert til å klare seg fint gjennom dette og, om et par 10 000 år har alt stabilisert seg tilbake til det normale. Så vi trenger ikke redde verden. Joda vi vill selvsagt fortsatt være utryddet innen den tid. Kanskje det er på tide å tenke slik, litt nærmere og lettere å forstå, det er oss selv vi må redde. Og for å gjøre det må vi rydde opp sølet vårt i verden.

Magnus Lein-killi

Kilde liste:

Høvding Seathls tale 1854 eller 1855: Tentamen hefte s. 4. 20.april.2009

J.R.R Tolkien

Her er mitt særemne. Jeg fordypte meg i J.R.R Tolkien og hans bok Ringenes herre, selv om oppgaven tar for seg andre deler av hans verk som er viktige for Ringenes Herre. Problemstillingen jeg fikk til oppgaven var: Hva inspirerte og påvirket Tolkien når han skrev Ringenes herre.

John Ronald Reuel Tolkien

Tolkien, inspirert og påvirket.

ingenes Herre, de fleste har hørt om boken. Boken ble utgitt i 1954-55 og har blitt elsket siden da av fans over hele verden. Boken har hatt enorm påvirkning på populær litteraturen spesielt innen for fantasy sjangeren og uttalige bøker, filmer og spill er inspirert av den. Når nye bøker innen for sjangeren kommer ut er det Ringenes Herre de ofte blir sammenlignet med. Den vant også prisen for ”århundrets beste bok ” etter britiske leseravstemninger (Nils Ivar Agøy 2003 s. 146). Boken gikk selvsagt ikke uten kritikk, spesielt akademikere og andre inne for litteraturen ga boken kvass kritikk. Om man ikke har lest boken er sjansen stor for at man har sett de tre vellykkede filmene regissert av Peter Jackson. Filmen ga fornyet interesse i Ringenes Herre bøkene. Boken ble skrevet av John Ronald Reuel Tolkien.

J.R.R Tolkien ble født i 1892 i Afrika hvor faren jobbet i The Bank of Africa med ansvar for filialen i bloemfontein i Oranjefristaten. Dette var en av de to oljestatene som var i rask vekst men som om noen år ville bli knust av Britannia(Nils Ivar Agøy 2003 s.16), imperiet . I 1870 var bare deler av Afrika kolonialisert slik som Sør Afrika, Algerie og Mosambik samt noen andre små kyst områder. Men rundt 1880 startet de imperialistiske rikene i Europa å kolonialisere Afrika (Historie VG3 2008 s. 100). Tolkiens mor misliktes i Afrika og farens helse var ikke særlig bra. I 1895 dro hun hjem på et midlertidig besøk tilbake til England med Tolkien og hans bror. Dessverre døde faren av giktfeber i 1896 og moren dro aldri tilbake til Afrika. Hun hadde aldri utdannet seg til noe yrke siden det ikke ble sett på som passende at gifte kvinner arbeidet. Med litt penger flyttet de ut på landet, der levde de i relativt fattigdom men det var allikevel and god plass og vokse opp og moren tok seg av utdannelsen de første årene. Etter noen år måtte Tolkien gå in på skole for å fortsette utdannelsen. Etter det flyttet de en rekke ganger helt til moren ble syk, rammet av sukkersyke som det ikke fantes noen god måte å behandle (Insulin var fortsatt to tiår unna(Wikipedia 1)) og de to brødrene måtte flytte mellom slektninger. Moren døde i slutten av 1904 og brødrene ble etter morens ønske plassert oss fader Francis Xavier Morgan, en venn av familien.

På skolen beviste John Ronald Tolkien at han var begavet i språk og ved King Edward’s School viste han at han ikke bare mestret de pålagte språkene som latin, gresk, og engelsk. Men også Gotisk og Norrønt som fasinerte ham. Han prøvde å komme in på Oxford i 1909 men kom ikke in før 1910. Første verdenskrig brøt ut og han fortsatt studiene parallelt med militær trening og etter eksamen vervet seg som offiser i hæren. Åpenbart overlevde Tolkien og kom tilbake til England etter å ha vært ved fronten i frankrike hvor han pådro seg skyttegravsfeber. Når krigen var over fikk han endelig Master of Arts graden. Han arbeidet I Leeds som lektor og ble professor i 1924 i en alder av 32, noe som var en stor bragd. Året etter søkte han seg til universitet ved Oxford.( Nils Ivar Agøy 2003 s.17-23)

Oxford University

Tolkien var opprinelig ikke spesielt interessert i å skrive Ringenes Herre. Hobbiten ble utgitt i 1937 dette var en bok beregnet på barn den var frittstående og hadde ikke noen tilknytting til resten av hans daværende legendarium(Den uferdige Silmarillion). Hobbiten ble en suksess og det var mange som ville vite mer om Hobbiter. Det var det som fikk ham startet på det som med tiden ville bli det mye større og dystrere verket Ringenes Herre. I ettertid kan vi se på forfatterskapet hans innen for skjønnlitteratur som et stort forfatterprosjekt, han kalte det for sitt legendarium. Her kan man ikke unngå å nevne Silmarillion, det er på en måte verket som står i sentrum. Ulikt Hobbiten og Ringenes Herre som er beregnet på å underholde og leses er Silmarillion tyngre å lese. Den startet med en skapelses historie og er formet nesten som eldre myter eller bibelen (Nils Ivar Agøy 2003 s.59). Den går også over mye lengre tid. Ringenes Herre var knyttet til Silmarillion og Hobbiten til Ringenes Herre, slik ble det at de alle foregår i det samme univers. Silmarillion ble aldri utgitt mens Tolkien levde og den ble samlet av hans sønn og utgitt etter sin død. Senere ble også Unfinished tails og Hurins Barn utgitt som også er en del av legendariumet. Men det inneholder en stor mengde andre tekster, dikt og prosa.

Tolkien savnet at England ikke hadde noen egen nasjonal mytologi lengre. England var invadert flere ganger gjennom historien av keltere, romere, angler, saksere, vikinger, normannere og andre. Slikt gir konsekvenser for et land, rikdommer og nasjonalskatter ble stjålet og områder styrt av andre makter. En naturlig følge av dette er at den tidligere befolkningens språk, kultur ja selv myter blir forandret. Etter konstant undertrykkelse av språket og tradisjoner begynner det å forsvinne og nå til Tolkiens misnøye fantes det bare små hint igjen slik som navn. Tolkien ønsket å gjenskape deler av den tapte engelske mytologien med å supplere de små bitene som fantes. I det minste ville han gjøre et forsøk, det leddet til starten på Sillmatillion. Slike prosjekter er ikke ukjente i historien, på 1800-tallet var liknende romantiske gjenskapningsprosjekter ikke uvanelige. Som vi vet var denne tiden under nasjonalromantismens grep, det var en tid med nasjonsoppbygning. Norge fik egen grunnlov i 1814 og det ble viktig å vite og framheve hva som var spesielt med Norge og at vi faktisk var en nasjon. Språket var en ting som var viktig, en annen var folkefortellinger eller myter. Asbjørnsen og Moe gikk rund og samlet in gamle norske folkeeventyr(Linn hefte 2009). Det var også andre rundt i Europa som samlet in slik som brødrene Grimm i Tyskland og den finske legen Elias Lönnrot.

Elias Lönnrot skrev ned Kalevala som var en samling vers samlet in i Karelen og skrevet om til et langt kvad av ham (Nils Ivar Agøy 2003 s.34). Det er Finland nasjonaldikting og gitt noe av æren for den finske nasjonale vekkingen som ledet til uavhengighet fra russland(Wikipedia2). En annen som var veldig imponert over verket var den unge J.R.R. Tolkien. Han studerte det ivrig og kanskje det var med på å sette fokus på finsk språk som senere ble grunnlaget for alvespråkene quenya og sindarin(Illustrert vitenskap1).

Som sagt tidligere hadde ikke Tolkien mye lyst til å starte med Ringenes Herre han ble presset til å lage en oppfølger til Hobbiten av forlaget(og fans). På grunn av det hadde han ikke anelse om hva han skulle skrive, de gode idene hadde han jo allerede brukt på Hobbiten. None som hjalp var at han avgjorde at verden i Hobbiten var den samme som i Silmarilion, det ga ham mye og rik historiske bakgrunn han kunne bruke i den nye historien. Blant annet var kongeriket Nùmenor koblet in i Ringenes Herre med at Aragorns forfadere hadde kommet fra. Dette kongeriket hadde en litt usikker plass i legendariumet, han hadde begynt skrevet om kongereiket basert på en myte.

”Til slutt lyttet Ar-Parazôn til dette rådet, for han merket han tid var på hell, og var besatt av frykt for døden. Da lot han gjøre klar den største væpning verden til da hadde sett, og da var alt rede, lot han trompetene gjalle og sette seil; og han brøt valaenes bann og kom med krig i sitt følge for å fravriste Vestens herrer det evige liv. Men da Ar-Pharazôn satte foten på Aman den signedes kyst, nedla valaene sitt verv som verger og kalte på Den ene, og verden ble forandret. Nùmenor ble styrtet i grus og slukt av havet, De udødelige land ble for alltid fjernet fra verdens krets”

- Ringenes Herre, tillegg A s.987.

Nùmenors fall, illustrert av John Howe.

Han kalte det sin ”Atlantis-hjemmsøkelsen”. Dette var en av de historiene som ikke hadde hørt hjemme i Sillmarillion får nå men ble bundet in i legendariumet gjennom Ringenes Herre. (Nils Ivar Agøy 2003 s. 60). Som nevnt tidligere var Tolkien inspirert av det finske Kalevala, helten i Kalvala er en gammel klok sjaman med langt skjegg og magiske evner kanskje ikke så ulik trollmannen Gandalf(National Geographic). Det sentrale objektet i boken er ringen, ringen gir makt til den som bærer den, men den har sin pris. Ringen symboliserer av gammelt av gjenfødelse, liv og kraft. Volsuna sagaen som er fra nordisk mytologi forteller om dvergen Andvare som blir frastjålet en magisk ring og han forbanner alle som våger å bære den. Andvares ring gir bæreren stor makt og styrke. Men som pris dør alle som bærer den over lengre tid, ikke så ulikt den ene ringen.

Det er nok ikke mange som forbinner Ringenes Herre med Kristendommen, uansett er det et poeng man ikke kommer bort i fra. Tolkien var katolikk, en konservativ katolikk etter dagens standard. Han trodde på slikt som Pavens ufeilbarlighet, Marias legemlige himmelfart, syndefall. Og han har selv hevdet at Ringenes Herre er et kristent verk i bunn og grunn (Nils Ivar Agøy 2003 s.94). Troen var et av de viktigste tingene i hans liv, det er klart at det påvirket ham når han skriv enten han var klar over det eller ikke. Og tydeligvis var han klar over det og gjorde det bevist. Men allikevel er alle referanser til gud, kirke eller presteskap ikke tilstedeværende. Det er kanskje mer synelig i skapelses teorien framvist i Silmarillion hvor Gud er i form av Eru, Den ene som skaper verden og valane som hjelper med å forme verden. Valane er en englemakt som styrte verden i guds sted og selv om de ikke var guder kunne de bli oppfattet slik av folket i verden. Hendelsen i bibelen som syndefallet og ur historie var sanne men ”off stage” i hans verk. Men han skrev på grunnlag av ikke-kristene tradisjoner siden bibelen og kristendommen ennå ikke fantes. Tolkien prøvde selvsagt ikke å spre kristen propaganda eller påvirke. Det er ingen åpenbare henvisninger til kristendommen i Ringenes Herre eller de andre verkene hans. Gandalf snakker noen ganger om det som er ment å hende og Eru, Den ene som er nevnt i et av vedleggene(nevnt mer i Simarillion) er Gud. Tolkien har bevist gjort kristne henvisninger til en del av den underliggende symbolikken og tematikken. For eksempel er vist høydepunktet hvor Frodo skal kaste ringen ned I Dommedags juvet en betrakting over sjette bønn i fader vår(Led oss ikke in i fristelse) (Nils Ivar Agøy 2003 s.94,99). Noe som egentlig passer bra, ringen påvirker eller frister alle, den visker om makt og alle mener de kan bruke den til deres formål. Et formål som kan ha de beste intensjoner men vil allikevel ende med ondskap. Eneste måte ondskapen/fristelsen kan ødelegges /fordrives er ved å kaste den i juvet.

Vis vi ser på tidsperioden boken er skrevet i så vet vi at verden var plaget av krig noe som sikker kan ha påvirket skrivingen av boken. Er Saurons rike mot øst sovjetunionen under Stalin? Kanskje Saruman er Hitler? Ringen må selvsagt være atombomben.

”Men jeg har en elskverdig motvilje om alt som smaker av allegori og har alltid har alltid hatt det, helt siden jeg ble gammel og slu nok til å oppdage at den var der”

- Forord Ringenes Herre, Tiden Norske Forlag 5. Utgave 2002.

Det var som allegori de fleste så på boken som når den først kom ut, ikke så rart siden de hadde krigen friskt i minne og flere ting i boken passet godt. Men det mest åpenbare allegorien, ringen var planlagt og dens kraft var skrevet om lenge før krigen brøt ut. Ringenes Herre var også en unormal roman som og folk ville kategorisere. Tolkien viste selvsagt at man ikke kan være upåvirket av sin egen tidsalder og han sa at boken ble preget av ”nåtidens mørke” men var fast på at boken ikke var noen allegori, han viste jo slik som vi vet nå at mye av Ringenes Herre var fastlagt før krigens hendelser

Tolkien har fått mye ros og mye kritikk. Det var ikke akseptabelt for en professor å skrive slike bøker, spesielt ikke populære fantasy bøker. Et slikt miljø må ha gjort det vanskelig for ham. Allikevel til trass for alle kritikere, sinne medarbeidere og vanskeligheter med religion drev han på og skrev sitt legendarium inkludert Ringenes Herre til glede for flerfoldige tusen personer de siste femti år. Og det var ikke alle som mislikte bøkene hans i de litterære kretsene, for eksempel hans gode venn C.S Lewis som skrev Narnia bøkene var en god venn og fan. Og boken manglet ikke akkurat lesere siden den klarte å bli kåret som ”århundrets bok”.

Magnus Lein-killi

Litteraturliste:

Agøy, Nils Ivar 2003: Mytenes Mann J.R.R Tolkien, Tiden Norske Forlag.

Historie VG3 2008, Cappelen Damm AS: s. 100

Illustrert vitenskap nr 17/2003: J.R.R Tolkien var Mytenes Mester

National Geographic: Lord of the Rings Inspired by an Ancient Epic, http://news.nationalgeographic.com/news/2001/12/1219_tolkienroots.html

Stemland, Linn: Den Norske Språkstriden CA1803 – CA1900. Språk hefte.

Tolkien, J.R.R 2002: Ringenes Herre, Tiden Norske Forlag.

Wikipdia: J.R.R Tolkien, http://en.wikipedia.org/wiki/Tolkien

Wikipdia: Kalvala, http://en.wikipedia.org/wiki/Kalevala

Henrik Wergeland

HENRIK WERGELAND

enrik Wergeland var en av Norges fremste diktere på 1800-tallet, og var en sentral forkjemper for det norske språket. Han ble født i Kristiansand i for knappe 200 år siden der han levde sine barndomsår. Wergelands store lidenskap var allerede i ung alder diktningen, men han forstod raskt at dette kom til å bli en utfordring i en by som Kristiansand, og flyttet derfor til Kristiania for å studere teologi og tok i 1829 eksamen.
I sine unge år ble Wergeland stadig forelsket, men kjærligheten ble sjelden gjengjeldt og nettopp disse håpløse forelskelsene ble en stor inspirasjonskilde for Wergelands videre diktning.
I 1839 fant han endelig sitt livs store kjærlighet i Amalie Sophie Bekkevold, datteren til fergemannen Wergeland leide båtplass hos. Deres kjærlighet var intens og sterk, men etter knappe 4 år som ektepar måtte Wergeland i 1943 gi tapt for tuberkulose.
I sine leveår tjente ikke Wergeland nok på diktningen sin til å leve av det, han prøvde derfor å få seg jobb som prest, på grunnlag av sine studier innenfor teologi. Dette skulle derimot vise seg å bli vanskelig, grunnet kirkens strenge retningslinjer.
Henrik Wergeland var en svært kreativ og fritenkende person. Har var også en svært handlekraftig mann, og var ikke redd for å gi alt i saker han virkelig brant for. Han var engasjert i folkeopplysning og en svært aktiv nasjonalist. Han så på 17.mai feiringen som en meget viktig dag for det norske folket og vi kan nok takke han for mye av det som vi den dag i dag ser på som den tradisjonelle 17. mai feiringen.
Henrik Wergeland betraktes som en av Norges største og viktigste dikter og lyriker. Noe som er spesielt med hans dikt er at strofene er ganske lange og inneholder ofte enderim. I motsetning til Welhaven er diktene til Wergeland ikke så beskrivende, men samtidig så skjer det mye mer i Wergelands dikt.
Etter unionsoppløsningen med Danmark, oppstod det en språkstrid i Norge. Det norske folk hadde forskjellige meninger om hvordan det norske språket skulle være videre. Noen mente at vi skulle ha et eget språk, mens andre mente at vi skulle holde på det danske skriftspråket.
Henrik Wergeland var en av de som ville fornye, han mente at et selvstendig land som Norge burde ha et eget språk. Det norske skriftspråket skulle være så likt det muntlige som mulig, noe som ville gjøre det lettere å skrive og forstå. Han sa også at det ville bli enklere å drive folkeopplysning når mesteparten forstod det de leste.
Henrik Wergelands fremste motstander i språkstriden var Johan Sebastian Welhaven, som ønsket å beholde dansk som det offisielle språket.
Vi mener at Wergeland har spilt en viktig rolle for vårt land i dag. Gjennom sine handlinger har han bidratt til utformingen av det norske språket, han har skrevet litterære verker som har betydning også i dag på grunn av sitt innhold. Mange av hans sanger synges for eksempel på 17.mai, en dag han selv syntes var veldig viktig.
Det er særdeles viktig at vi i dag lærer om Henrik Wergeland, fordi hans arbeid tydelig kan komme fram i dagens samfunn. Henrik Wergeland deltok aktivt i samfunnsdebatten, han har i senere tid blitt oppfattet som en nasjonalist, men samtidig inkluderte han andre samfunnsgrupper. Noe av det han er mest kjent for er at ha ville avskaffe jødeparagrafen, slik at jøder kunne ferdes fritt i landet vårt.

En eventyrlig tentamen

Norsk hovedmål, heldagsprøve
Oppgave 3, eventyr.

Piken på eventyr

et var en gang et kongerike. Kongeriket var stort og vis du gikk langt nok in i det ville du før eller senere komme til en skog. Størrelsen på denne skogen var det ingen som var enige om. Noen mente den forandret seg fra år til år mens andre mente det ikke var en skog men flere skoger som stod nært hverandre. Men alle var enige i at den var stor. Nå vis du hadde fulgt den krokete veien i fra plassen med folkene som var uenige over skogen ville du kommet til en kort og bred stein bro. Under broen fosset elven med samme raseri som en flokk med løpske hjort. Men på andre siden av broen fortsatte stien in over i den mørke skogen. Nå hadde du kanskje blitt passert av rad på rad av men med våpen som marsjerte ut av skogen og over elven. Hadde du fortsatt fulgt deres fotspor hadde du kommet til en stor borg med fryktinnytende vegger og tre store spir. Nå hadde du ikke kommet lengre for den enorme porten var boltet og låst. Men kanskje akkurat da ville du følt deg overvåket av små øyne som fulgte vært skritt med stor interesse i det du begynte på tilbake turen.

Men den vesle piken med gyllent hår som strakte ned til skuldrene og krystall blå øyne som stirret ut i natten var opptatt med å se etter følget som hadde forlat borgen for å gå mot stormen i nord. Derimot hadde hun kastet et blikk ned mot porten ville hun kanskje sett den mørke skikkelsen som håpet fra skygge til skygge nærmere og nærmere porten. Piken vandret tilbake fra det kalde vinduet og forsto ikke hvorfor hun måtte være nesten alene i den mørke borgen mens alle andre fikk dra ut å ri. Piken var lei seg for hun ikke fikk være med og til dels sur over at hun ikke fikk være med når hun sa hun skulle det. Hun gikk over til den tunge eike døren og kjente på kilen. Den skled opp med et lavt knirk. Hun studerte den mørke korridoren en stund og lyttet etter lyder før hun startet ferden. Hun var godt kjent i korridorene og selv med det sparsomme lyset fant hun frem til trappen. Trappen gikk i en lang spiral nedover og nedover ned i mørket. Men piken gikk seg ikke vil for det var bare en vei nedover og selv i mørket kunne hun følge stegene. Porten var lukket og låst, en vakt stod og halv sov. Porten var for stor til å åpnes av henne men det fantes andre veier.

Utenfor åpnet det seg en mindre dør, den så ut som flere steinblokker og var nesten usynelig, selv om døren var liten hadde piken ingen problem med å gå gjennom den. Nå endelig utenfor borgen skulle hun finne igjen de som hadde dratt. Med stor pågangsmot fulgte hun veien innover i skogen.

I begynnelsen var det lett men snart begynte den mørke skogen som presset på fra begge sider å se veldig skummel ut. Nå begynte hun å huske historiene om troll og hekser. Hun syntes hun hørte noe som løp, hun bestemte seg for å gjemme seg slik at hun kunne være sikker på at det ikke var et troll som kom. Hun gikk til kanten av stien og gjemte seg bak en busk. Rett over henne kom plutselig den milde huet fra en ugle, før den var ferdig hadde allerede piken flyktet in i skogen av redsel.

Etter en liten stund stoppet hun og forsøkte å finne veien tilbake til veien, men alt hun fant var dypere in i skogen. En hånd la seg forsiktig over munnen hennes og hun skrek lydløst. ”rolig rolig” beroliget personen som hadde tatt henne og hun slappet litt av, det var ikke et troll. Mannen var kled i en glinsende vest av metall ringer og et stort sverd hang i beltet hans. Da hun var rolig ble hun spurt om hva hun gjorde her, hun fortalte ham hele historien om hvordan hun hadde sneket seg ut av borgen, blitt jaget av troll og gått seg vil i skogen. Mannen presenterte seg som den sterkeste av de sterkeste, den modigste av de modigste, dragedreperen, den fryktløse, den smarteste og den absolutt mest utrolig kjekke helten i den dødelige verdenen. Og han lovet henne at han skulle føre henne trykt hjem igjen om det så måtte koste ham livet. Helten gikk sakte gjennom skogen og passet på at tempoet aldri ble for høyt for piken. De var ikke kommet langt før de hørte lyden av løpende føtter, troll utbrøt hun og helten var ikke sen med å gjemme henne attmed en stein før han med et smil sa at han kom tilbake snart. Helten la seg i et bakkhold og ventet på trollene. Piken hørte dempende lyder og utsagn og knitringen i metall før det ble stille og helten dukket opp. Ferden fortsatte og helten forsikrete henne om at han viste nøyaktig hvor de var. Piken var nå så sliten å trett at hun ikke kunne gå noen lengre og helten besluttet at de skulle slå leir. Helten spurte piken om hun ville høre et eventyr, hun nikket sakte.








Det var en gang i et kongerike lang borte. Som så mange andre kongeriker hadde det en konge og en dronning, kongen var gammel og det var ikke lenge før han døde. Nå styrte dronningen landet. De hadde bare et barn, en prins. Men dronningen fant trøst hos en Baron og de fikk en uekte datter sammen. Det var noen som ikke var enige i alt kongeriket gjorde og de ville bli et kongerike selv. Krig brøt ut og baronen som fryktet for datterens liv i turbulente maktkrangeler tok henne med seg og forlott kongeriket. Under krigen falt prinsen i strid og det fantes ikke lenger noen i arverekefølgen og dronningen bestemte at det var best at hun overtokk datteren hun hadde fått med baronen for å sikre at kongeriket ikke skulle brytes opp av indre Stridinger når hun var borte. Derfor sendte hun sin beste man for å skaffe barnet tilbake.







iken stirret tomt på helten en liten stund før hun spurte om hun kunne få høre et med drager.

Det klarnet over horisonten da helten vekket piken som fredelig lo og sov på noen løv. De fortsatte turen. Nå i dagslys så ikke skogen like skummel ut, den så nesten fredfull og lystig ut. Helten fortsatte framover, nå og da hørte de lyden av andre skikkelser i skogen selv om de aldri så noen. Helten var nøye på at de holdt seg uten for syne og alltid lå lavt i terrenget. De kom from til en lystning og i tre grensen sto en praktfull hest, det var en av de største hestene hun noen gang hadde sett. Helten løftet henne forsiktig opp på den før han selv klatret opp, nesten som om hesten leste tankene til helten begynte den å gå framover. Hesten bøyde in på skogsveien og sto rolig mens helten passet på at ingen andre var i nærheten. Nå kunne de høre det lave bruset av elven. Piken prøvde å forklare helten at hun ikke hadde krysset noen elv på vei in i skogen men heltene hørte ikke etter og hun var selv desorientert og var sikker på at han viste best. Det kom noen andre menn ned veien mot hesten, de kom opp langs den og piken skulle til å si noe til dem men før hun fikk tid sparket helten dem slik at de felt til bakken. Nå skjøt hesten fram mens det kom rop fra en plass lengre bak. Snart var det andre hester som fulgte etter helten. Piken klamret seg fast så best hun kunne. Broen kom innenfor synsvidde, flere folk sto foran den men helten gjorde ingen tegn til å stoppe. Hesten for forbi uten å bli hindret og snart var den over. Lykken til helten så ut til å snu da en linje menn men lanser plassert på den andre siden av veien tvang hesten til å stoppe.

Helten steg av og trakk sverdet sitt, men det var begrensninger til hva selv en helt kunne takle og snart fant han seg omringer av lanser på alle sider, det var ikke sverdet hans mye til nytte mot. Piken gikk eller mer datt av hesten og så seg rundt, hun forstod ikke helt hva det var som foregikk og så seg forvirret omkring. Den kom rop fra en plass inne i rekkene og en skikkelse så massiv at selv helten så liten ut i sammenligning ja selv hesten så lite ut. Hun løp til ham in i utstrekte hender.

Ikke lenge etterpå lå hun igjen i sengen sin i rommet i den mørke borgen omkranset av murer og store skoger. Lykkelig uvitende om stormer i nord og politisk renkespill. Totalt utslitt lå hun nå og drømte om eventyr ute i de mørke skogene blant troll og den modige helten som trosset alle farer for å bringe henne trykt hjem til faren sin.

Slutt.


Magnus lein-killi

Monster i dypet

Norsk oppgave, samme oppgave som jeg gjorde på norsk tentamen.


Monster I dypet

Klikk

Klikk hjel—klikk stabilisator---klikk skadet, mister driv---klikk truffet av Manta sparrkkk tåke… sender koordinater—klikk


Andsoled, t65 lokal tid.

tjerner blinket sakte i horisonten, små korn mot et teppe av svart. Millioner av lysår borte nådde lyset frem bare som et minne av lys og varme som forlengs var borte. Et lite blått lys dukket opp, først så lite at det sparsomme lyset fra stjernene utskinte det, men snart vokste det. Det ble større, og større helt til bare det kunne ses og alle stjerner var som visket ut fra himmelen. Like brått som det dukket opp forsvant det, i dets plass var det langsomme og beroligende lyset fra de doble elektromagnetisk motorene som drev skipet framover.

Skipets front så ut som en halvsirkel med bøyen vent framover, på baksiden fortsatte skipet med en avlang sylinder som ende med to motorer montert nært hverandre på enden, fra sylinderen strakte det seg to vinge lignende former i en halvmåne tilbake mot den halvsirkel formete fronten. Uten referanse punkter så skipet ut til å henge urørlig i tomrommet. I virkeligheten beveget skipet seg nesten ufatelig fort i det friksjons løse rommet. Det var ikke bare skipet som fylte tomrommet, det var noe annet, noe stort.

Skipet nærmet seg Andsoled gass hoppen, en ufatelig stor gas sky, den strakte seg over størrelser som hele sol systemer men allikevel ble det smått i forhold til det uendelige mørke tomrommet, en liten oase i mørket. Utenfor var det ugjestmilt men tåken skapte en svak trykk, her var det masse og forunderligs av alt: her var det liv. Skipet stoppet, det hang urørlig noen kilometer over havet av gass. Det strakte seg som en massiv vegg i alle rettinger så lang som det var mulig å se. Det var noe annet som hang over skyen og stirret ned, Ved første øye kast så det ut som asteroider, men med nærmere inspeksjon kom det fram at formen deres var for perfekt, de var oval og grå som stein. Fra den ene kanten strakte det seg mange tykke og lange kabel lignende tentakler, de reiste seg nesten dovent ut i fra gass skyen med hva en uheldig bytte som var kommet i deres vei og opp til kroppen hvor de langsom forsvant in blant mylderet av tentakler, tentakelen gled langsom ned igjen mot gassen på jakt etter nytt bytte.

Motorene våknet til liv og skipet skøyt ned mot skyen, det forsvant in uten å etterlate seg noe spor. Den råde tåken gjorde sikten uklar, selv de avanserte sensorene ble blokkert av de alltid skiftene energiene. Her begynte liv som plankton og utviklet seg gradvis, noe spiste plankton, mens noe jaktet på de som spiste plankton, her var det et utrolig mangfold av skapninger. Veldig farlig, men en populær jaktgrunn, her hadde utalige skip forsvunnet uten spor men det var alltids flere som jaktet på spenning. Motorene tiltrakk seg mange små mark lignende ting med sugekopp munn som klistret seg til skroget, vis de ble latt være ville syren de produserte lage hull i skroget, elektrisitet ble ledet ut til skroget i rytmiske bølger som drepte alt som klistret seg til det. Skipet for fram, fulgt av spøkelses lignende skygger som glide gjennom skyene synelige et øyeblikk før de igjen forsvant i tåken. Snart kom skipet fram til målet, en annet skip hang urørlig, ingen lys eller tegn til live. Skipet kuttet motorene for å ikke til trekke seg noe større. Flere signaler ble sent uten å mota noe svar, skipet roterte langsom rundt og tilsynet kom et stort gapende hull i skroget. Noe beveget seg der inne, ut i fra hullet strakte det seg en lang rødt orm. Den hadde en stor munn med flere rader av lange skarpe tenner, øynene var gule og stirret intenst framfor seg, langs kroppen som langsomt gled ut i fra vraket var den en kam med skarpe pigger som gikk fra hodet og ned hele kroppen. Ut i fra små hull på flere steder kom den en jevn strøm av gass som langsom drev den fremover. Skipet snudde rundt og forsvant samme vei det var kommet, ormen derimot var forbausende rask og fulgte etter. Skipet økte farten men allikevel var det ikke nok, den tok langsomt innpå. Akkurat i det de skarpe tenne skulle til å gripe tak i bakkdelen av skipet løste den ut en strøm av partikler som traff ormen i fjeset. Ormen stoppet og trakk seg sammen med en krampe trekning før den satte fart ut i tåken og forsvant.

Skipet dro nå alene gjennom tåken uten tegn til flere jegere, turen hadde vært totalt mislykket men skipperen så nå fram til å komme hjem. Skipet nærmet seg slutten på skyen, men merket ikke at en skygge fulgte etter. Tåken fulgte skipet et lite stykke for det ga slipp og skipet igjen befant seg i det mørke rommet. Men bak begynte tåken å gå vill, den kastet på seg å beveget seg utover opp mot skipet som om den angret på å ha latt det unnslippe, ut strakte det seg en enorm skikkelse. Det var ufatelig at noe så stort kunne eksistere her ute, den var veldig flat i forhold til bredden og var formet som en trekant men avrundete kanter. Den hadde en enorm munn på den bredeste delen som nå kom farende ut i fra skyen. Ut i fra bakdelen var det tre lange flate utvekster som strakte seg fra tuppen og in i tåken. Skapningen så ut til å gli sakte oppover og slukte snart hele skipet før det langsom bøyde av og gled ned mot tåken igjen, snart forsvant den in og ble til en skygge og bare de tre utvekstene som langsomt spinnet rundt hverandre og lagte framdrift var synelige. De gled langsom etter og snart var det ikke noe spor igjen av kolosen og bare de sakte blinkende stjernene kunne fortelle om hendelsene som hadde tatt plass.

Slutt

Science-fiction novelle av Magnus lein-killi

Skole sang

Egen laget sang tekst med en barne sang melodi:
Melodi: 17. mai er jeg så gla' i

23. februar er jeg så fryktelig glad i

23 februar er jeg så fryktelig glad i,
Da er det en tilfeldig ny skole dag.
Vi skal ha det så gøy.
Å vi skal ha det så kjedelig.
Uansett skal vi gjennom ild og vann.
Jeg roper ut svaret fra morgen til langt på dag.
Lærene prater dagen lang, prater til stemmen ryker.
Når natten endelig kommer er jeg så sliten,
Å lærerne er nok likeså.
Men e alltid klar til en ny daaaag.


Matte stykkene kommer dagen lang,
Å for et tåpeeeeelig fag,
Når du forstår noe så starter de med noe nytt.
Icch maag deuttch.
Blyantene raser over papir,
Papir blir krøllet å kastet.
English er noe kjedelige greier som ingen forstår.
Og når du må skrive lange stiler på norsk og hjernen har låst seg,
Da er det ikke mye gøy,
Nei, da er det ikke mye gøy.


Men men når matte stykkene låser seg opp som om det kom en nøkkel.
Og tallene passer perfekt med hverandre da er det gøy!
Plutselig innser du at icc maag deuttch virkelig er ich mag Deutsch.
Når du blir tom for papir da er det på tide å skaffe mer.
Sidene flyr og før du vet ordet av det oppdager du at du har lest Engelsk hele dagen.
Pennen flyr over papiret, ideene ramler inn fra alle kanter da er det greit å skrive.
Når alt går bra da har vi det gøy,Så veldig gøy og vi gleder oss til ny dag